Jeg ønsker med dette faget å få åpnet øynene mine for blogging  og digital formidling,  og lære å skrive sånn at folk ønsker å lese, ved hjelp av et spennende språk og interessante tanker og ideer.

- Min målsetning for semesteret

Målene jeg satt meg ville jeg oppnå ved å aktivt følge med i nyheter, forelesninger og lese andres blogger. Og jeg føler at jeg i stor grad har oppnådd det jeg ville. Jeg har fått mye innsikt i bloggverdenen, og prøvd å skrive tekster som er både underholdende og informative. De har fått et personlig preg, samtidig som jeg har prøvd å holde det ryddig og saklig.

Jeg har også klart å skrive innleggene jevnt, og ikke bedrevet noe skippertakjobbing, som jeg vanligvis gjør. Det fører til, tror jeg, at jeg lærer mer siden jeg slipper å stresslese og miste motivasjon. Hver uke har det vært spennende å logge seg inn på fronter å sjekke hva bloggtemaet omhandler den kommende uken, og gjennom en sånn problemstilling må vi “tvinge” oss selv til å  bruke pensum i det praktiske. Og det er nettopp det som har gjort faget spennende også; Det er relevant i arbeidslivet stor grad!

Da jeg startet semesteret tidligere i år visste jeg ikke helt hva jeg skulle forvente av faget. Hvor relevant kan det bli? Hva lærer vi egentlig av å blogge? Nå  i etterkant kan jeg trygt si at blogging som fagarena er positivt for meg, det har gitt meg mer lyst til å lære nye ting innen digital formidling, og det er spennende å følge med på utviklingen.

Etter dette skoleåret kommer  jeg nok til å fortsette å følge den digitale verden med lupe, for den er som kultur; dynamisk og stadig i endring etter samfunnets konvensjoner og bruksområde.

Kommer jeg til å blogge etter dette? Mest sannsynlig siden jeg er glad i å skrive og ytre min mening, men da kanskje en blogg med mer personlig karakter. Forhåpentligvis finner jeg spennende temaer å ta  opp da også, ettersom jeg ikke får de utdelt på fronter lenger.

Jeg føler virkelig jeg har touchet isberget innen digital formidling, nå er det bare å dykke lenger ned!

Det er en kort og konsis presentasjon, med blå og mørke farger som kan minne oss om de høye bølgene som herjet da plattformen gikk ned. Det konnoterer mye følelser, men presentasjonen er likevel formet på en enkel og lite komplisert måte som gjør at vi klarer å holde fokus. Det er enkelt å navigere seg, og språket er greit å forstå. Lydintervjuene er kanskje litt lite engasjerende, men så skal de heller ikke være det. Bildene og bakgrunnen for ulykken gir oss nok spenst og skaper kontrast. Men hva er en god multimediepresentasjon?

En god multimediapresentasjon skal lede, gi valmuligheter, skape en helhetlighet inntrykk, appelere til flere sanser, være degraderbare og innebære en viss realisme – Anders Fagerjord

Presentasjonen av ulykken dekker på mange måter disse punktene. Den har en helhet, og appelerer til synet, ørene og våre empatiske sanser. Jeg kan også velge hvilken deler av presentasjonen jeg vil se på.

Likevel er ikke alle  multimediepresentasjoner like. Jeg vil gjerne dele de inn i to typer, hvor de har ulike funksjoner:

- Presentasjonen som skal informere og gi oss oversikt over en hendelse, som gjerne er komplisert og har mye informasjon rundt seg. Den trenger ikke nødvendigvis være veldig aktiviserende, men er mer en ren presentasjon av fakta og statistikk gjennom grafikk, bilder og video under store oversikter.

- Så er det de varierte presentasjonene som gjerne er preget av tematiset design og layout, og aktiv deltagelse. En presentasjon av krisen i Darfur er som nevnt i forelesning laget som et spill for å gjøre mennesker oppmerksom på hva som hender der nede. Presentasjoner som dette har mer å gjøre med læringsprosessen og tankene dine da du går gjennom den, enn enkle fakta har. Selv om det også er statistikk i VGs presentasjon av trafikkdød tror jeg de vil mer med presentasjonen enn å bare informere, de vil engasjere og har kanskje et underliggende budskap. Man sitter igjen med mer enn bare informasjon, man skaper holdninger.

En bra presentasjon for meg personlig, uavhengig av Anders Fagerjord sin definisjon, er veldig indivuduell utifra hvilken funksjon den har. Fellesnevneren er likevel at det skal skape oversikt, helhet, og engasjement.

En multimediepresentasjon er flott for å skille seg ut litt, og Alexander Kiellandulykken fortjener å stå ut i mengden. For meg har presentasjonen som funksjon å informere, men mest av alt skal den minne oss på det som har skjedd, og få oss til å forstå hvordan slike store ulykker påvirker oss, selv 30 år etter. Forøvrig vil jeg gi credit til oljebyens avis Aftenbladet, som originalt utga presentasjonen, og som har mye annet flott multimediemateriale!

Men spørsmålet er kanskje ikke hvorvidt vi bruker multimedia, men hvordan vi bruker det. Pete Clifton, daværende sjef for BBC News Interactive sier i artikkelen:

Video on the web should be integrated with text and focused around a particular moment. It must also complement the written story, not repeat it.  It’s something we don’t really do very well.

For meg summerer dette sitatet opp mine tanker ganske godt. Vi trenger ikke gjenta et budskap to ganger. Video er til for å skape skildring eller gi ny informasjon, å filme bare for å filme blir unødvendig for min del. Som de også nevner i artikkelen;  tekst er, og bør fremdeles, være hovedfokuset!

Det er dyrt og tidskrevende å produsere videoklipp av høy kvalitet og gode flashbilder. Likevel er flashgrafikk som kan forklare komplekse hendelser greie å ha,  og serier som bl.a FanThomas har gitt mye omtale, ros og ikke minst brukere til VGTV.

On the web people are going for 40 second stories rather than
two minute ones – Steve Bennedik (Sky News)

Men hva med de mindre mediehusene, som ikke har like mange ressurser og muligheter som VG?

På Fvn.no, nettsiden til vår alles kjære Fedrelandsvennen, har de også tatt i bruk multimedia og video på nettsidene sine. Dog er den ikke like oversiktlig og grei å bruke. Videoklippene som er samlet på avisens FvnTV er vanskelige å finne, og de gir ingen mening når de er isolert fra saken.  “Se Ida Marcussen isbade”. Forståelig? Nei. Trodde du kanskje videoene ville være bedre når de var i tilknytning til en sak? Nei igjen. I artikkelen  “Slik tar de fartsyndere på nye E-18″ kan du lese om UP-politi på jobb og se en tilhørende  “video”. Videoen er en montasje av bilder fra artikkelen, lyden som er lagt oppå er ordrett det samme som i teksten og skaper gjentagelse av budskapet.

Viss du vil lære mer om bankranet på Rona kan du også få se en video; et særdeles kjedelig klipp av politifolk som vandrer rundt, og som ikke gir deg noe mer utfyllende informasjon om hva som har skjedd. Så hva er vitsen med disse ubrukelige klippene?

The term “multimedia beast” was used disparagingly by the BBC in the context of staff who can do it all but none of it very well

Jeg vil påstå at fedrelandsvennen er nettopp et sånt Multimedia Beast. De har ikke ressurser til å ha egne fotojournalister, og må derfor ty til en journalist som får i oppgave å ta bilder, ta opp lyd, filme og gjøre journalistisk arbeid, alt på en gang. Da blir innholdet aldri skikkelig kvalitet, og  får en hastverk-er-lastverk-mentalitet.

Det som likevel plager meg mest er mangelen på promotering av multimediastoffet. Der andre aviser har et tydelig ikon på forsiden som markerer videoinnhold, vet man aldri når man treffer på et klipp hos fedrelandsvennen, noe som er tungvint for meg, når jeg bare vil lese tekst eller har et tregt nettverk.

Det er synd, for fvn er en flott lokalavis, men drukner kanskje blant de store avisene. Hvorfor promoterer de ikke heller lydbildeserien sin “En av oss” i stedet for de håpløse, overflødige videoene sine? Lydbildene har i det minste en god historie.

Gi meg tekster av kvalitet og gode bilder i avisen så skal jeg være fornøyd. Videoer og dill finner jeg på Youtube.

Der skriver han om amatørjournalisters fremtreden i medier, og jeg syns han summerer opp poengene sine godt med dette sitatet:

The content of most citizen journalism will be familiar to anybody who has ever read a church or community newsletter—it’s heartwarming and it probably adds to the store of good things in the world, but it does not mount the collective challenge to power which the traditional media are supposedly too timid to take up.

Men er det mulig å lage journalistikk uten journalister?

La oss først se på hva som er forskjellen på en profesjonell journalist og en amatør. Wikipedia, vår kjære venn, sier :
En amatør (av fransk amateur, en som elsker) betegner en person som gjør noe fordi en liker – eller elsker – å gjøre det. Er det i motsetning til en profesjonell da eller, som kun gjør jobben sin for penger?

Er dette nyhetene vi vil høre om?

Lemann nevner i sin kronikk at det ved store katastrofer er brukt mye amatørarbeid; Videoklipp fra 9/11, øyenvitner fra tsunamien i Asia og oppdateringer gjennom tvitringer i Haiti. Bruk av tips og leseren som raske kilder gir mulighet til å informere oss raskt, også kan avisen senere organisere og sortere stoffet med mer utfyllende informasjon.

Ved å ta i bruk amatørarbeid i den journalistiske hverdag tror jeg man kan oppnå mye og få det beste fra to verdener.

Journalistikk er litt som trafikkbildet; viss du holder blikket rett frem får du med deg veien du kjører på og  det som er i din snevre synssone. Likevel får du ikke fullt overblikk før du beveger øynene og ser til siden inniblant.

The news is a form of collective thinking. It is the ideas and minds of the people that are changing the world, when they are heard.” – Hong Eun-taek.

Medieforlaget Edda Media er et av de som har tatt steget fullt ut og opprettet egne brukeraviser. Ta en av deres aviser, Drammens Tidene, som eksempel. Den har en egen brukeravis med tilsvarende design og oppsett, hvor leserne selv kan registrere seg og skrive artikler om for kultur, arrangementer og andre temaer det er greit for brukere å skrive om. De store nyhetene mangler selvfølgelig, men de står hovedavisen. Drammens Tidene kan så velge å ta saker fra brukeravisa inn på hovednettsiden viss saken er bra og aktuell. På denne måten kan brukerne kanskje skape mer mangfold så hovedavisa kan jobbe med de store og mer nasjonale sakene. Edda Media har sammen med SINTEF faktisk også søkt om midler til et forskningsprosjekt for å se på hvordan man kan skape kvalitetsinnhold via sosiale medier. Selv EUs kultur og utdanningskomitè frykter at aviser skal begynne å sparke sine ansatte og erstatte de med amatører, så de har et forslag om at mediene bør betale brukerne, for å forhinde at de skal bli fristet av billig produksjon.

Og må man egentlig ha journalistutdanning for å kalle seg journalist? Nei. Men likevel vil jeg si at en amatør ikke kan måle seg med en som faktisk jobber i et ordentlig mediehus. De har regler for kildebruk, Vær Varsom-plakaten og de har et system på hvordan ting gjøres.

“With great power comes great responsibility”. Og jeg mener nettopp ansvar er nøkkelordet som skiller en ordentlig journalist fra en amatør. Som journalist må du beskytte dine kilder, og stå for dine feil. Det trenger du ikke som blogger eller amatørjournalist.

Så jeg mener at det ikke er mulig å lage “ordentlig” journalistikk uten journalister.

Sosiale medier er noe ungdom mestrer godt. Hvorfor ikke bruke det mer i undervisningen. For eksempel ved å bruke blogging og twitring som arena for norskundervisning i tillegg til å skrive stil. – Kristin Halvorsen

Og siden vi befinner oss i de sosiale mediers verden så mangler det ikke på respons på Halvorsens utsagner.
Gjesteskribent Sonja Brøndmo på ungdomsbloggen Femten.no liker ikke politikerens tankegang, og protesterer mot bruk av sosiale medier i skolen.

Gud skal vite at vi bruker nok tid på Facebook og Twitter som det er. Det er noe vi faktisk kan, og noe vi med liv og lyst lærer oss selv. – Sonja Brøndmo(14 år)

Men snakker de om samme tingen her? Kristin Halvorsen vil bruke de sosiale mediene som en arena, mens Sonja skriver i sitt innlegg at elever ikke trenger å bruke tid på å lære å bruke facebook og blogger.

Jeg tror at ungdomskoleeleven her har tatt Kristin Halvorsen litt for bokstavelig. Samtidig tror jeg at nettopp det å lære å bruke blogging som et verktøy er annerledes i en skolesituasjon, elevene må lære at blogg ikke er synonymt med bilder av klær og mote og lipgloss. Som ungdomsbloggeren selv sier; “jeg er på Facebook, og det jeg lærer der bør ikke inngå i noens pensum.”

Men er det det du skal lære? Jeg vil heller si det er mer grunnleggende nettvett og etikette vi trenger . Og ikke minst; Grammatikk.

Sonja skriver i overskriften av blogginnlegget sitt at hun ikke er fan av Kristin Halvorsen, og det gjennomsyres i innlegget hennes. Selv er jeg heller ingen stor fan av henne, men politikeren har et godt poeng; Man må gjøre skolen mer interessant! Jeg for min del hadde hatt større leselyst som 14-åring viss jeg hadde kunnet lese noe mer moderne enn Ibsen. Selv om jeg var en av elevene som valgte fransk frivillig som valgfag, så jeg mange ungdomsskoleelever som sleit da skolen fjernet “praktisk” undervisning som valgfag. Mine klassekamerater ble slitne og trøtte, og hadde rett og slett ikke overskudd til å følge med på de grunnleggende teoretiske fagene som norsk og matte.

Så hvordan passer de sosiale mediene inn? Jo, blogging er en ny sjanger i tillegg til den tradisjonelle stilen. Og kanskje det kan skape en bedre dialog mellom lærer og elev? Det er i hvertfall den erfaringen jeg har gjennom dette faget. Det blir interessant, og jeg lærer stadig nye ting gjennom medstudenters refleksjoner.

Og jeg tror også de sosiale mediene kan ses på som et symbol i denne forstand: De gir rom for handling og en ny måte å lære på. Noe jeg mener vi trenger i dagens skole. Vi trenger praktiske fag, vi trenger å følge mottoet “lærning by doing” og vi trenger noe som kan engasjere oss. Og det å bruke blogging som en arena er med på å skape engasjement. Sammen med matlaging, kunstfag, gym og arbeidslivfag som gir oss en forsmak på videregående, og hindrer frafall på videregående.

For meg så er ordet diffust, jeg har jo bare hørt om det i relasjon til medier og det at vi kan gi feedback og faktisk “interacte” med andre brukere av nettet. Og de fleste intervjuobjektene i Quirings artikkel er også diffuse på betydningen av ordet.
Ser du på frekvensen av ord som er blitt brukt for å svare på spørsmålene i studien er det ordene “communication between humans”, “participate” og “to do” som blir nevnt flest ganger. Og dette tror jeg oppsummerer opp betydningen av ordet interaktivitet ganske bra. Det er nettopp det; En handling. Det er ikke som i tradisjonelle medier hvor man kanskje bare holder seg til holdningen og tanken, her gjør man en handling, og gir respons.
Men  i artikkelen oppstår det likevel en interessant skille mellom intervjuobjektene.

På det første spørsmålet “What do you think of when you hear the word interactivity?” var det to intervjuobjekter som svarte “I have no idea. I do not know the term.(Jente, 16) ” og “Really … nothing. What do you mean by that? Spontaneously I would say: no idea at all.” (Gutt, 14). I undersøkelsen fremgår det også at 58 % av Tysklands befolkning over 14 år bruker internett regelmessig.

Det er spennende å se åssen de yngste brukerne av internett, som kanskje også er de som bruker det mest, ikke assosierte noe med ordet. Jeg tror det er fordi de er vokst opp med nettopp interaktivitet, de kan ikke huske noe annet, og derav har det ikke skjedd noen forandring i deres liv. Og nye ord og begreper skapes nettopp gjennom forandring, man må sette ord på nye fenomener,  og på det ukjente. I undersøkelsen vises det også hvordan noen  få av intervjuobjektene klarer å se forbi assosiasjons-nivået, og sette interaktivitet inn i en konkret handling.

Og hvilken brukere var det? Jo, de eldre. De klarer også å se både negativt/positive sider ved ordet, ved å ta i bruk erfaring.

Jeg ser på bruken av ordet interaktivitet litt som man det man i antropologi er etnosentriske. Vi unge mediebrukere kjenner ikke noe annet en vår  kultur i dag, og derfor måles alt i vår egen målestokk, den vi kjenner. Vi er vokst opp med interaktivitet, og forstår ikke begrepet for det er like integrert som normen om at man takker for en gave. De eldre derimot har besøkt flere “mediekulturer”, og kan derfor skilne interaktivitet i flere nivåer, og være kulturrelativister.

Men er det ikke litt skummelt å vokse inn i en verden, hvor det som er nå er normalt, og vi tar alt for gitt? Hva gjør det med vår kritiske sans til forandring? Bør vi tenke dypere på ordet interaktivtet, sånn som de eldre gjør?

Bloggen til Thomas Moen, som beskriver seg selv som “Gründer, blogger og livsnyter”, sier ganske klart med de ordene hva han ønsker å oppnå med bloggen. Gjennom noen få ord får vi vite at han lever av å snakke, utvikle og lære folk om sosiale medier i Norge.

Så hvordan lærer han oss om sosiale medier?
Jo, ved å være aktør. Og en av de beste vil jeg påstå. Dette får han til ved å bruke en av Vestens store kunster Retorikken, og ved å ta i bruk dens tre enkle grunnstein;  Ethos, Pathos og Logos.

Ethos, som er avsenders troverdighet og karakter, dannes gjennom et raskt overblikk på bloggen: Personlig header, oversiktlig meny, og med et enkelt klikk på “Om Thomas” får vi vite gjennom hans presentasjon av seg selv om hans kunnskaper innen nettopp emnet han vil formidle: Sosiale medier.

Andre grunnsteinen er Logos. Her er det det argumentasjonen og logiske resonnementer som er i fokus. Dette viser han for meg gjennom solid kjennskap til temaet, og et godt og saklig språk som gir grobunn til argumenter.

Gjennom å vise følelser og poste personlige innlegg tar han i bruk Pathos, grunnsteinen som spiller på leserens følelser og engasjement får han seg selv til å virke som en real kjernekar. Han er ikke bare en som skal lære meg om sosiale medier, men han gir meg informasjon om det fordi han bryr seg, og har lidenskap for det. Gjennom de mer personlige innleggene gjør han seg til kjenne, lar oss komme nærmere innpå han og viser at jobben ikke er alt.
Ved å stille spørsmål til leserne på slutten av et blogginnlegg, eksempelsvis “Hva mener du en bloggplakat bør innholde?” får jeg en følelse av å være med i en diskusjon, ikke bare en monolog.Og det er kanskje et av de mest brukte retoriske knepene i bloggverden i dag.  Eller hva mener du?;)

Men retorikken er ikke alt, det nytter ikke tale godt om du ikke fanger oppmerksomheten min. Og holder på den. Derfor er struktur og oversiktlighet en stor del av bloggen. Thomas klarer i bloggen sin å skape de usynlige rammene som skal til for å holde på min oppmerksomhet. Videre leder han meg til innleggene ved å bruke en tydelig kontrast med hvitt/svart design og overskrifter i blått (en saklig, seriøs farge i følge fargepsykologi).

Jeg tror Thomas Moen med disse grepene oppnår det han vil med bloggen sin, men det er likevel noen få ting jeg savner. På en blogg som dette, hvor det både er personlige og saklige innlegg blir det for utydelige kategorier, viss jeg vil lese om blogging og ikke hva han bedriver hverdagen er det ikke lett å finne kategoriene eller taggene for det.
Jeg har også et behov for å kunne søke på nøkkelord i en blogg, som regel vil jeg finne noe raskt, og tro det eller ei, men Ctrl F gir meg ikke alltid svaret!

Cyberspace blir definert som en verden av sammenkoblede datasystemer , og som jeg ser det er det en slags verden vi trer inn i når vi bruker internett.  En verden der vi kommuniserer annerledes, vi har eget internett”språk” og vi kan knytte tilhørighet til mennesker på tvers av landegrenser i større grad enn i den ordinære verden. Ordet Internett har gått fra å være et egennavn til fellesnavn: internett i dag er blitt allemannseie, og dominerer både som informasjonskanal og underholdningsmaskin. Jeg har tilgang stort sett 24/7, og lurer jeg på noe så googler jeg det. Dabladet skriver i dag om en gruppe reportere som i form av et eksperiment skal isolere seg på en bondegård i Frankrike uten tilgang på noe annet enn facebook og twitter, og basere sine journalistiske verk på det. Kan det virkelig gå ann å basere seg på andre brukeres ytringer? Det blir spennende å se.

Those who see the Internet simply as a kind of Yellow-Pages-on-steroids won’t recognize what citizens of cyberspace speak of. For them, “cyberspace” is simply obscure. – Lawrence Lessig

De siste årene har sosiale medier, nettshopping og fildeling blitt endel av vanlige menneskers hverdag, og vi danner oss en identitet gjennom møte med andre internettbrukere, vi bruker ikke bare nettet som en kilde til informasjon. Internett er gått fra å være teknologi til å bli en livsstil.

Gisle Hannemyr, som forøvrig har skrevet en av pensumbøkene jeg har i dette faget, har på sin nettside lagt ut alle publikasjoner han har skrevet, og i en artikkel fra 1993 skriver han om hvordan internett kommer til å være i 2003.

Endringene på internett til å medføre en enorm desentralisering av makt og muligheter.
De viktigste produksjonsmidlene i informasjonssamfunnet vil være den kunnskap og kompetanse som befinner seg oppe i hodene på den enkelte.

Dette er en profeti som er gått i oppfyllelse, internett i dag er brukerstyrt; konsumentene er også produsentene.
Google og Facebook er begge eksempler på nettsider som blitt til uten store produsenters verk, men av studenter.

Men hvordan vil det utvikle seg videre?

Semantisk web. Web 3.0. De store it-ordene. Denne videoen forklarer enkelt hva semantisk web er.

Et slags intelligent interntt, som lettere kan forstå hva du vil. Et nett som ikke bare bruker nøkkelord, men setter nøkkelordene inn en kontekst, og skape bedre kommunikasjon mellom dataen og brukeren. Blir det som noe alla Ikeas interaktive Anna?
Det er litt som på jobb, på Gule Sider 1880 hvor jeg jobber ringer det utrolig mange mennesker hver dag, som har som mål å finne frem til noe. De gir meg “nøkkelord” jeg har å forholde meg til, de vil ha tak i en advokat i Bergen for eks. Men tenk så greit om jeg visste mer om hva de egentlig ville ha, som en strafferettsadvokat, uten å måtte spørre de mange tilleggspørsmål?

Et av de mest vesentlige poengene Lessig skriver om i boka er jo normer og regler. Han nevner eksempler på nettspillsider med servere i utlandet som gjør det umulig for et land, for eks. Norge, å ta spillselskapet, fordi det ikke ligger fysisk i Norge. Samme er det med nett”pirater”. Anonymitet er nok en av grunnene til at internett er blitt så stort som det har blitt, det er lettere å utfolde seg og ytre meninger bl.a, både på godt og vondt. Internetforpeace.org er en egen nettside som jobber for at selve Internett skal få fredsprisen, for sitt arbeid mot forståelse og kommunikasjon, og deling av informasjon fra Kina og Iran, som kanskje ikke hadde kommet frem uten anonymiteten. Se for deg at alle brukere av internett får hver sin brukerkonto, nesten som Norsk Tippings spillekort, det skal være universalt og  hindre misbruk. Hadde det gått ann å fjerne anonymiteten fra nettet for å hindre misbruk? Hadde vi ytret meningene våre like sterkt bak en datamaskin om vi ikke hadde muligheten til å være helt anonym? Jeg tror nok ikke det, men det er en interessant tanke.

Jeg tror nok det kan skje mange utviklinger innen teknologien bak internett som utvikling av semantisk web og  internett på flere plattformer, men menneskene som bruker internett er de samme uansett, så jeg tror nok ikke det grunnleggende kommunikasjonsbehovet kan endres noe særlig.

Et siste sidespor. Jeg spurte min bror (Som forøvrig ikke er 4 år, men nærmere 30…) om hvordan han så for seg internett om 10 år. Han sa han gledet seg til å ha tv og internett på insiden av øyelokkene. Dette var en tanke som for meg hørtes helt far out, men etter grubling og googling fant jeg dette; kontaktlinser med prosjektor på hornhinnen.
Tenk så kult; “Jeg sover ikke, jeg bare hviler øyelokkene med litt facebook”. Ja, fremtiden er ikke så lett å forutsi, men den er gøy å leke med i fantasien!

Men utenom disse ”dagbokbloggene” som jeg leser primært for å holde kontakt med venner og hobbyer er jeg kresen. Gjennom mine år på nett er det bare et par blogger som har fått meg til å stoppe opp og lese flere innlegg.

Jeg kan ikke  fordra politikk og byråkrati (Sorry!).
Derfor syns jeg det er vanskelig å finne en god blogg, som tar opp samfunnsdebatter på en grei og forståelig måte. Dette syns jeg Marias Metode gjør perfekt. Bloggen skildrer en person som har gått fra å være lege, til å selv bli pasient, og hun skriver flotte samfunnsinnlegg som er forståelige for selv meg.

Men det er ikke bloggen jeg vil skrive om her i dag.
Kriteriene for at en blogg skal heve seg fra kvantitet til kvalitet i mine øyne er et godt språk, et fangende design, og en personlig vri på aktuelle temaer. Den skal helst ha humor, og en mulighet for meg til å relatere til den, uansett tema.

Det er en av de tingene jeg håper å få innsikt i gjennom faget KOM103,
Digital formidling, som jeg tar på UiA.
I følge universitetets nettsider er det listet tre hovedpunkter for hva jeg skal lære gjennom studiet. Jeg skal
- ha innsikt i prinsippene for kommunikasjon og formidling i digitale nettverksmedier.
- kunne beskrive, vurdere og sammenlikne ulike nettbaserte tekstsjangre.
- kunne gjennomføre nettbaserte formidlingsprosjekter ved bruk av aktuell programvare.

Dette er universitetets mål.
Men jeg skal også sette meg mine egne mål for faget, og si noe om hva jeg ønsker å få ut av kurset.

Jeg forventer ikke å lære alt om digital formidling gjennom et semester på universitetet. Media og bruken av internett er som kultur, det er dynamisk og i stadig endring. Det jeg har lært ved slutten av semesteret er kanskje allerede utdatert når jeg fullfører. Men jeg ønsker med dette faget å få åpnet øynene mine for blogging, bruk av internettsider som kommunikasjon, og ikke minst lære hvordan jeg kan best mulig forstå meg på andres formidlinger via nettet. Jeg håper å kunne lære å skrive en blogg folk ønsker å lese, med et spennende språk og interessante tanker og ideer.

Også håper jeg jo også på 10 studiepoeng å ta med meg videre, det ligger vel litt i kortene.

Teoretikeren George Siemens sa at ”Blogging is best learned by blogging…and by reading other bloggers”. Det er et utsagn som passer godt med mitt livsmotto gjennom årevis erfaring i 4H; Å lære ved å gjøre det.
Ved å aktivt følge med i timene, aktivt følge med på andres blogger, og prøve å tenke godt over det jeg lærer satser jeg på å utvikle meg på bloggfronten, og touche tuppen av isberget innen digital formidling.

Det blir spennende å se åssen faget utvikler seg, og hvordan det utvikler meg. Den eneste “bloggingen” jeg har gjort tidligere har vært det man kan kalle dagbokinnlegg, så som et realt skippertaksmenneske gleder jeg meg til å ta fatt på ukentlige blogginnlegg med mer interessant innhold.